Stein er den mest holdbare måten å bygge sti på, men krever også mest innsats, spesielt til grunnarbeidene. Unntaksvis kan man ha flaks og drive tilrettelegging i områder der det er geologiske forutsetninger for å finne egnet stein som kan brukes som byggematerialer.
Fordelen med stein er uovertruffen. Slitasje er et “ikke-problem” på selve overflaten, det er gjerne i overgangen mellom steinsetting og mykere terreng man får slitasje. Derfor bør man søke å videreføre en overgangssone noen meter vekk fra der man har forsterkningen, slik at man ikke ender opp med at avslutningen av steinbygget er i et lavbrekk hvor vannet samler seg og man får et mykt parti, etterfulgt av et hardt steinsatt parti. Det er spesielt av hensyn til slitasje, men også av hensyn til forutsigbarhet i overflaten av stien for de som bruker den.
Husk at én ting er å finne egnet stein, noe ganske annet er å få den transportert til riktig sted. Når transportavstanden blir over 30 meter i terrenget, begynner det å bli dårlig ressursøkonomi i å gjøre arbeidet. Om steinsetting fremdeles er et alternativ, bør man vurdere taljer, bærenett eller andre bæreredskaper.
I byggearbeidet er det viktigste å unngå åpenbare tabber:
- For smale passasjer for vannet som skal forbi på grunn av korte steinlengder.
- For dårlig fundament som vaskes ut og velter steiner.
- Lage for dårlige tilpasninger i endene, slik at man er utsatt for punktering under kryssing.
Dersom man ikke gjør drenering og leder vann forbi skikkelig, ender man opp med store våte områder i hver ende av steinsettingen. Det er derfor viktig å se nøye på hvordan man bygger og sørge for at vannets alternative ruter ikke påvirker steinsettingen. I tillegg til selve bruoverbygningen med stein, må vannet ledes vekk fra fundamentet.
Tørrmuring
Tørrmuring er en eldgammel teknikk for å håndtere høydeforskjeller og jevne overflater. Selve navnet kommer av at man ikke bruker bindemiddel for å bygge. Her er det kun den mekaniske koblingen gjennom friksjon mellom materialene som gir bæreevne.
Ved steinsetting er det viktig at steinene ikke blir liggende å vippe. Steinene må være så store at de ligger støtt av egen tyngde. Prøv å finne flate stein som kan settes på høykant slik at de låser hverandre. De tunge steinene brukes som start og avslutning (ankersteiner).
Ankersteiner ved tørrmuring.
De lokale forholdene bestemmer strategien: Ved “bunnløs” myr er steinbygg nesten umulig å få til som en god permanent løsning, ganske enkelt fordi man må ha så store stein at de er vanskelig flyttbare for mennesker. De må være så store at de kan fordele belastningen utover et stort nok areale til at de ikke synker ned i underlaget. Samme teknikk kan ses i veibygg; man skaper en størst mulig kontinuerlig flate som “flyter” på toppen av underlaget. For å bygge en robust kjøreflate benyttes stein av varierende størrelse settes på høykant som “brustein”.
Ved mulighet for å komme til fast fjell/bunn er det helt klart best å basere seg på bygging med store stein satt på høykant, slik at man får en kjøreflate som er 10-20cm over terrenget forøvrig.
Utfordringen her er primært logistikk, og det å finne store nok stein. Man kan også bygge lag på lag, som med tiden vil klemmes ned i underlaget, men da trenger man kontinuerlig påfyll.
Eksempel – Krysning av fuktig parti
Utfordringen bygger på følgende:
Stien er helt eller delvis våt gjennom sesongen, det er umulig å drenere den tørr, enten av rent praktiske årsaker eller av hensyn til øvrig biologi/flora/fauna.
Teknikken her baserer seg i hovedsak på bygging av kjøreflate ellers, men et par viktige nyanser:
- Vær ekstra nøye med å lage skikkelig fundament.
- Unngå skarpe kanter som stopper vannstrømmen, og fører til utgraving av finere masser.
- Velg store nok stein som ikke blir dratt med av strømmen ved kraftig vannføring.
- Lag krysningen dyp og stor nok til at vannet holder seg på samme sted. Ved for smale passeringer vil vannet finne en annen vei, og grave vekk stien.
- Lag gjerne et basseng på oversiden/nedsiden som gjør at vannhastigheten gjennom krysningen holdes lik gjennom hele krysningen, og ikke virvler opp mer vann og stein enn nødvendig.
Steinsetting i bratt terreng
Teknikkene her baserer seg i hovedsak på samme metodikk som annen steinsetting, men her må man også ta spesielt hensyn til fallinje og kurvatur (se s. kapittel om planlegging og linjevalg) for å oppnå god nok drenering.
«Hylla» i Pioneren (foto: Bjørn A. Enoksen).
